Strengere verifisering for resirkulert innhold, grønn krav-nedbrytning sveiper plastemballasjesektoren

I lang tid har det vært utbredt uorden i grønn markedsføring. Noen emballasjeleverandører blander PIR-industrielt avfall i PCR-resirkulerte materialer etter-forbrukere, eller bruker til og med splitter-ny plast for å feilaktig annonsere høye prosentandeler av resirkulert innhold. Nedstrømsmerker slet med å verifisere ektheten når produsentene bare ga selvskrevne-erklæringer. Med implementeringen av nasjonale standarder for identifikasjon av resirkulert plast i Kina, sammen med de obligatoriske sporbarhetskravene for PCR-materialer under EUs PPWR-forordning, oppfyller enkle skriftlige erklæringer ikke lenger samsvarskravene. Fullstendige sporbarhetsdokumenter for råvarer og testrapporter fra tredjeparter- kreves for produktpromotering og utenlandske erklæringer.

Hovedfokuset i denne runden med tilsyn er å skille industrielt skrapmateriale fra resirkulert materiale etter-forbrukere. I henhold til gjeldende standarder teller ikke membranavskjær generert under industriell produksjon som PCR-post-resirkulert forbrukermateriale anerkjent av PPWR og kan ikke inkluderes i resirkulert innholdsindikatorer for eksportemballasje. Mange emballasjeselskaper går i denne fellen ved å forveksle de to typene materialer, noe som fører til avviste eksportdokumenter, ugyldige ESG-rapporter for merkevarekunder og til og med straffer for falsk reklame.

Deteksjonsteknologien oppgraderes også. Kombinerte testmetoder inkludert infrarød spektroskopi og termogravimetrisk analyse kan nøyaktig bestemme den virkelige andelen av resirkulerte materialer og identifisere forfalskning. Data fra flere innenlandske testinstitusjoner viser at over 30 % av prøvene på fleksible plastemballasjer av matvarekvalitet som er sendt inn for inspeksjon de siste to månedene, har misforhold mellom merket resirkulert innhold og faktiske målte verdier.

For produsenter av plastemballasje er den kortsiktige-prioriteringen å-egeninspisere eksisterende bestillinger av resirkulert materiale og organisere innkjøpskuponger og opprinnelsessertifikater for resirkulert råstoff. I det lange løp må bedrifter bygge komplette sporbarhetsreskontro og kreve at råvareleverandører leverer samsvarstestdokumenter på anskaffelsesstadiet. Merkevarekjøpere må også justere innkjøpslogikken, og fokuserer ikke bare på tilbud, men foretrekker emballasjefabrikker med full sporbarhetssystemer. Dette forhindrer merkevarer fra å bære tilhørende samsvarsrisiko forårsaket av råvaresvindel fra oppstrømsleverandører. På bakgrunn av globale grønne anskaffelser vil ektheten til resirkulerte materialer bli en av kjernen i konkurransekraften til emballasjebedrifter.